Voksen?

Jeg var en gang en idealist.

Jeg hørte da noe om at alle ungdommer er idealister.

På samme måte som jeg hørte at alle ungdommer er religiøst søkende.

Men jeg var ikke som alle andre. Jeg var spesiell. Original. Gikk med spleisa klær. Og hatet når voksne lærere skulle fortelle meg hva som var normalt og ikke! Jeg var ikke normal!

Men egentlig var jeg vel bare en av alle de andre frika wannabe-luni forus-elevene.

Men så ble jeg kristen. Plentet meg inn på en vei, og den tolerante alt er relativt jenta ble etterhvert en radikal det finnes bare en vei, og den har jeg funnet, og den er rett, ikke bare for meg, men faktisk for deg også, det finnes ingen andre veier! En holdning som strider mot all min fornuft og alle andres post-moderne tanker, men fordi det tross alt ikke er jeg som baner frem denn eveien, men Jesus, velger jeg å klare å tro på det. Fordi det står i hans ord.

Og når jeg nå som KRL-student leser til eksamen om nyreligiøsitet, new age, alternativbevegelsen, gnostisime, mystisisme, okkulte bevegelser forstår jeg med ett at jeg var aldri så spesiell og original som jeg trodde. En har til og med skrevet lærebøker om tilfellet mitt og nå skal jeg ha eksamen i min tidligere tro.

Jeg var en gang en idealist. For et år siden kunne jeg aldri brukt 10 000 kroner på en USA-tur. Jeg kunne aldri gått ut og spist og gått på kino en gang i måneden. Jeg kunne aldri ha blitt en miljøsvindler som pendlet Norge på tvers. Jeg kunne aldri kjøpt nye klær. Kunne aldri kjøpt en sofa i en leilighet. Kunne aldri gått med sminke hver dag. For en måned siden kunne jeg aldri meldt meg inn i Facebook. Kunne aldri ha spist snop hver dag.

Vel...jeg var en gang en idealist. I dag merker både meg selv og kontoen min at mine idealistiske tanker svinner hen i et stort samfunnsideal som sier hvordan du skal reise på dyre ferieturer, sminke deg, kjøpe nye klær selv om klesskapet bokstavelig talt renner over og bruke mer tid på å finne nye venner i facebook enn å henge med virkelige venner. Jeg savner å være idealist. Kanskje begynner jeg å bli voksen. Jeg har jo til og med begynt å lese aviser.

Forhåpentligvis merker også vennene mine at jeg var en gang en idealist, men at jeg nå kan være litt mindre dømmende til en vanlig norsk livsstil så får jeg heller vende tilbake til Brasil en dag som en grådig sløser og igjen bli et lite barn og en ungdom og en idealist.

Bare for å ikke fylle idealet om å ikke vise skittentøyvasken til all verden, så er det vel tydelig litt forskjell på mitt og min brors klesskap... (legg merke til at de to nedreste hyllene er fylt av bøker og tepper og at det egentlig bare er de øverste som fungerer som klesskap..) Lurer på om det er lettere for gutter enn jenter dette her...